Dreiing er en maskineringsprosess utført på en dreiebenk; dets grunnleggende prinsipp innebærer at arbeidsstykket roterer for å gi den primære skjærebevegelsen mens dreieverktøyet utfører matebevegelsen. Vanligvis utført på en dreiebenk, brukes dreiing til å bearbeide funksjoner som innvendige og utvendige sylindriske overflater, endeflater, koniske overflater, konturerte overflater og gjenger. Dreiebenker brukes først og fremst til å maskinere aksler, skiver, hylser og andre arbeidsstykker med rotasjonssymmetri; de kan også romme verktøy som borkroner, forsenkninger, rømmer, kraner, dyser og rifleverktøy for ulike maskineringsoperasjoner.
Ved dreiing av innvendige eller utvendige sylindriske flater beveger dreieverktøyet seg parallelt med arbeidsstykkets rotasjonsakse. Når du vender mot (bearbeider endeflaten) eller deler av (skjærer av) arbeidsstykket, beveger verktøyet seg horisontalt, vinkelrett på rotasjonsaksen. Koniske flater kan produseres hvis verktøyets bevegelsesbane danner en skrå vinkel med rotasjonsaksen. Konturformede revolusjonsflater kan maskineres ved å bruke enten formverktøymetoden eller verktøy-spissbanemetoden. Under dreiing drives arbeidsstykket av maskinspindelen til å rotere (primær bevegelse), mens verktøyet, fastklemt i verktøystolpen, utfører matebevegelsen. Kuttehastighet ($v$) er den lineære hastigheten (m/min) ved kontaktpunktet mellom verktøyet og den roterende arbeidsstykkeoverflaten som bearbeides. Kuttedybden er den vinkelrette avstanden (mm) mellom den ubearbeidede overflaten og den bearbeidede overflaten under hver kuttepassasje; for avskjæring-og formvending refererer det imidlertid til kontaktlengden (mm) mellom verktøyet og arbeidsstykket, målt vinkelrett på materetningen. Matehastighet representerer forskyvningen av verktøyet langs materetningen per omdreining av arbeidsstykket (mm/omdreininger), men det kan også uttrykkes som verktøyets mating per minutt (mm/min). Når du dreier vanlig stål med høyhastighetsstålverktøy, er skjærehastigheten vanligvis 25–60 m/min, mens karbidverktøy kan oppnå 80–200 m/min. belagte karbidverktøy kan nå hastigheter over 300 m/min.
Snuoperasjoner kategoriseres vanligvis i grovsving og sluttsving (som inkluderer halv{0}}ferdigsvinging). Grovdreiing har som mål å maksimere effektiviteten ved å bruke store skjæredybder og høye matehastigheter uten å redusere skjærehastigheten; Den resulterende maskineringsnøyaktigheten er imidlertid begrenset til IT11, med en overflateruhet på Ra 20–10 μm. Halv--finish og sluttsving bruker høye hastigheter kombinert med mindre matehastigheter og skjæredybder, og oppnår nøyaktighetsnivåer på IT10–7 og overflateruhet på Ra 10–0,16 μm. Når dreiebenker med høy-presisjon brukes med finslipte diamantverktøy for å avslutte-drei ikke-jernholdige metalldeler ved høye hastigheter, kan nøyaktigheten nå IT7–5 og overflateruhet Ra 0,04–0,01 μm; denne prosessen er kjent som "speilvending". Hvis skjærekanten på diamantverktøyet finslipes for å ha en konkav eller konveks profil (0,1–0,2 μm), vil den dreide overflaten ha ekstremt fine, ordnede striper som gir en brokade-lignende glans på grunn av lett diffraksjon, og skaper en dekorativ finish; denne teknikken kalles "regnbuevending".
Under dreiing, hvis skjæreverktøyet roterer i samme retning som arbeidsstykket med et spesifikt hastighetsforhold (vanligvis flere ganger arbeidsstykkehastigheten), endres den relative bevegelsesbanen mellom verktøyet og arbeidsstykket, noe som gjør det mulig å bearbeide komponenter med polygonale- tverrsnitt (som trekanter, firkanter, romber eller sekskanter). Ved å legge en periodisk radiell frem- og tilbakegående bevegelse på verktøystolpen for hver omdreining av arbeidsstykket-og samtidig påføre en langsgående mating-er det mulig å bearbeide kam eller andre ikke-sirkulære-tverrsnitt. På en avlastningsdreiebenk brukes et lignende prinsipp for å maskinere avlastningsflatene (flankene) til multi-kuttere (som f.eks. formfreser eller tannhjulsplater), en prosess kjent som "avlastning" (eller "avlastning").
Utviklingen av dreiebenken
