Dreiing er en maskineringsprosess der et skjæreverktøy fjerner materiale fra et roterende arbeidsstykke; det er en form for dreiebenkbearbeiding. Prosessen er avhengig av koordineringen mellom arbeidsstykkets rotasjon og den lineære eller krumlinjede bevegelsen til skjæreverktøyet. Ved å bytte inn verktøy som borkroner, borekroner eller rømmere, kan operasjoner som boring og forsenking også utføres. Dreiing er egnet for produksjon av deler som aksler, skiver og hylser, og er i stand til å bearbeide omdreiningsflater-inkludert indre og ytre sylindriske overflater, endeflater, koniske overflater og gjenger. Basert på bearbeidingspresisjon, er prosessen kategorisert i grovdreiing (IT11-kvalitet) og sluttdreiing (IT10–IT7-kvaliteter); spesialiserte teknikker inkluderer speilvending, som oppnår overflateruhetsverdier på Ra 0,04–0,01 μm, og dekorativ dreiing, som skaper ornamentale mønstre. Viktige fordeler med prosessen inkluderer høy posisjonsnøyaktighet, en stabil skjærehandling, egnethet for etterbehandling av ikke-{11}}jernholdige metaller og enkel verktøygeometri.
Utviklingen av dreiebenken begynte med gammelt-menneskedrevet utstyr. I 1797 la den britiske ingeniøren Henry Maudslay grunnlaget for den moderne dreiebenken ved å oppfinne den bly-skrue-drevne verktøyvognen, mens i 1845 utviklet den amerikanske oppfinneren Stephen Fitch dreiebenken, noe som forbedret automatiseringsevnen. Elektriske motordrifter ble utbredt tidlig på 1900-tallet, etterfulgt av fremveksten av program-kontrollert teknologi på 1950-tallet og den raske utviklingen av CNC-dreiebenker (Computer Numerical Control) på 1970-tallet, som alle har drevet kontinuerlige forbedringer i maskineringspresisjon og effektivitet.
